Statens pensjonsfond

Statens pensjonsfond består av to fond – Statens pensjonsfond utland (SPU) og Statens pensjonsfond Norge (SPN).

Statens pensjonsfond utland («Oljefondet»)

Produksjon av olje og gass har gitt den norske staten store inntekter. Samtidig er olje- og gassressursene som hentes opp fra sokkelen ikke-fornybare ressurser. For at denne naturressursformuen skal kunne komme, ikke bare dagens, men fremtidige generasjoner til gode, vedtok Stortinget i 1990 en lov som om opprettelse av et «oljefond», som i dag heter Statens pensjonsfond utland. Alle statens inntekter fra olje og gass settes inn i dette fondet.

En annen viktig grunn til at fondet ble opprettet, er at dersom alle inntektene fra oljevirksomheten hadde blitt brukt med en gang, ville det ført til overoppheting av den norske økonomien. Stortinget har derfor bestemt at kun en liten del av fondet, tilsvarende 3 prosent, kan brukes i de årlige statsbudsjettene. Dette kalles ofte «handlingsregelen».

For at ikke norsk økonomi skal bli påvirket av fondets investeringer, investeres det bare utenfor Norge – i aksjer, obligasjoner og eiendom.

En aksje er et verdipapir som representerer en eierandel i et aksjeselskap. SPU har aksjeinvesteringer i mer enn 9 000 selskaper i mer enn 70 land.  I gjennomsnitt eier fondet 1,5 prosent av alle børsnoterte selskaper i verden. Som eier i et selskap kan fondet forvente å få betalt (avkastning) ved at selskapet stiger i verdi, eller ved at selskapet betaler ut deler av overskuddet sitt til eierne (utbytte). Samtidig vil det å investere i et selskap innebære risiko. Fondet kan tape penger dersom selskapene går dårlig.

En obligasjon er et gjeldsbrev som kan kjøpes og selges, og som sier at den som har utstedt obligasjonen skylder penger til den som kjøper obligasjonen. SPU eier obligasjoner som er utstedt av både stater og selskaper i mange land. Obligasjoner har lavere risiko enn aksjer, men gir også lavere avkastning.

Endring i priser på finansielle instrumenter som aksjer og obligasjoner omtales ofte som markedsrisiko. Teorien sier at en investor kan forvente å få betalt (i form av avkastning) for å ta på seg slik risiko. Det er med andre ord et valg mellom avkastning og risiko – investeringer med høy avkastning gir ofte også høy risiko, og motsatt. Målsettingen for investeringene i SPU er å oppnå høyest mulig avkastning over tid, uten å ta mer risiko enn hva Stortinget mener er akseptabelt. Hvor stor andel av fondet som skal investeres i aksjer, fremfor mer sikre obligasjoner, er den viktigste beslutningen for å bestemme avkastning og risiko i fondet.

I 2019 var verdien av SPU for første gang over 10 000 milliarder kroner. Markedsverdien av fondet kan imidlertid gå både opp og ned, fordi den følger utviklingen i de globale finansmarkedene.

Handlingsregelen

Handlingsregelen innebærer at det som tas ut fra SPU for å dekke underskuddet på statsbudsjettet over tid skal følge den forventede realavkastningen av fondet. Realavkastning vil si avkastning etter at prisstigning (inflasjon) er trukket fra.

Men den sammensetningen av aksjer, obligasjoner og eiendom som er i fondet nå, er realavkastningen anslått til 3 prosent. Sammensetningen av investeringene har derfor, sammen med utviklingen i de globale finansmarkedene, betydning for hvor mye penger fra fondet som kan brukes i statsbudsjettet.

Siden det bare er realavkastningen av fondet som skal brukes, og ikke de opprinnelige oljeinntektene som er satt inn i fondet, innebærer også handlingsregelen at fondet i prinsippet er evigvarende, altså ikke brukes opp over tid. Handlingsregelen sikrer derfor at også fremtidige generasjoner får nytte av Norges olje- og gassinntekter. Vi kan sammenligne handlingsregelen med en sparekonto der vi hvert år får lov til å bruke av renteinntektene, men ikke ta av de innskutte sparepengene.

Overføringer fra SPU til statsbudsjettet skjer bare etter vedtak i Stortinget.

Statens pensjonsfond Norge

Pengene i Statens pensjonsfond Norge (SPN) kommer i hovedsak fra at det på 1960- og 1970-tallet ble betalt inn mer i trygdeavgifter til staten enn hva staten betalte ut gjennom folketrygden. I motsetning til SPU, som bare er investert i utlandet, er SPN i hovedsak investert i norske aksjer og obligasjoner. SPN har også noen investeringer i Danmark, Sverige og Finland.

Som for SPU er målet med SPN å oppnå høyest mulig avkastning innfor et akseptabelt risikonivå. Det settes ikke inn nye penger i SPN, og avkastningen tas ikke ut og brukes, men legges til fondskapitalen.

SPN er et mye mindre fond enn SPU. Ved utgangen av 2019 var verdien av SPN 269 milliarder kroner, mens verdien av  SPU var 10 084 milliarder kroner.