EØS-avtalen innebærer at norske bedrifter og personer kan delta i det felles europeiske markedet på samme vilkår som bedrifter og personer i EU-landene. Landbruks- og fiskerisektorer er holdt utenom. Dette betyr felles konkurranseregler for bedriftene i landene som er med i avtalen, fri handel med varer, fri bevegelse av kapital, tjenester og personer. Avtalen betyr også at nye EU-regler skal innarbeides i norsk regelverk dersom de er aktuelle for EØS. EU er Norges viktigste handelspartner. Det er ingen andre områder vi eksporterer flere varer og tjenester til, og det er her den største andelen av vår import kommer fra.
Norge er medlem av Det europeiske frihandelsforbund (EFTA), sammen med Island, Liechtenstein, og Sveits. Norge forhandler i hovedsak om frihandelsavtaler sammen med de andre EFTA-statene. En viktig forskjell mellom EFTA og EU er at EU er en tollunion med felles handelspolitikk og tollsatser.
Et flertall av EU-landene har også valgt å gå inn i en valutaunion med felles pengepolitikk, felles sentralbank og felles valuta (euro). EFTA er et løst forbund hvor hvert medlem har sin egen nasjonale handelspolitikk og egne tollsatser. EFTA-landene har valgt å samarbeide om å forhandle og inngå handelsavtaler, men har ingen forpliktelse til å gjøre det.
EFTAs overvåkingsorgan (ESA – Efta Surveillance Authority) er ansvarlig for å føre tilsyn med at EØS-avtalen blir gjennomført og etterlevd i det enkelte EØS/EFTA-landene. Denne rollen tilsvarer det ansvaret Europakommisjonen har for å påse at medlemsstatene i EU etterlever sine forpliktelser etter EU- og EØS-regelverket. Når ESA fører tilsyn med EØS/EFTA-landene, anvender ESA de samme kriterier og prosedyrer som Europakommisjonen.
Mens EØS-avtalen regulerer rettigheter og plikter på det europeiske markedet, setter Verdens handelsorganisasjon (WTO – World Trade Organization) internasjonale kjørereglene for handelen mellom Norge og resten av verden. WTO-reglene er mye mindre omfattende enn EØS-forpliktelsene, særlig for tjenesteområdet og konkurranseregler.